Anvendelse av spillteori i hverdagen: praktiske eksempler for alle

Jeg må innrømme at første gang jeg hørte begrepet «spillteori» tenkte jeg umiddelbart på poker og casino. Det var ikke før jeg begynte å jobbe som tekstforfatter og måtte skrive om alt mulig rart at jeg virkelig skjønte hvor kraftfullt dette verktøyet egentlig er. Spillteori handler ikke bare om spill – det handler om å forstå hvordan mennesker tenker, reagerer og tar beslutninger når de må forholde seg til andre. Og det skjer jo hele tiden!

Sist jeg var på foreldremøte på skolen til ungene mine, observerte jeg faktisk en perfekt anvendelse av spillteori i praksis. Ingen av foreldrene ville være den første til å ta opp det vanskelige temaet om mobbing, men samtidig visste alle at noen måtte gjøre det. Det var som et klassisk koordinasjonsspill – alle ville det samme utfallet, men ingen ville ta risikoen ved å gå først. Fascinerende å se hvordan de samme prinsippene jeg skriver om teoretisk utspilte seg helt naturlig i et skolelokale på Nesodden.

I denne artikkelen skal vi sammen utforske hvordan du kan bruke spillteori til å navigere bedre i hverdagssituasjoner. Vi kommer til å se på praktiske eksempler fra familieliv, jobb, handel og samfunnslivet generelt. Målet er ikke å gjøre deg til en kynisk strategisk manipulator (selv om det kunne vært litt morsomt), men å gi deg innsikt i hvorfor mennesker oppfører seg som de gjør, og hvordan du kan ta bedre beslutninger når du forstår disse mekanismene.

Hva er spillteori egentlig? En grunnleggende forståelse

Altså, spillteori høres kanskje ut som noe komplisert matematisk greie som bare geniale økonomer driver med, men det er faktisk ganske enkelt når man først får det forklart skikkelig. Jeg husker jeg slet enormt med dette konseptet første gang jeg skulle skrive om det. Hadde lest meg opp på Nash-likevekter og Pareto-optimalitet til jeg ble helt svimmel, men det var først da jeg begynte å tenke på det som «hvordan folk oppfører seg når de må ta hensyn til hva andre gjør» at det klikket.

Spillteori handler i bunn og grunn om strategisk tenkning i situasjoner hvor utfallet av dine valg ikke bare avhenger av hva du gjør, men også av hva andre gjør. Det klassiske eksempelet som alle får høre er «fangenes dilemma», men jeg liker bedre å tenke på det som «hvem vasker opp-dilemmaet» hjemme hos oss. Både jeg og kona mi foretrekker at noen andre vasker opp (hvem gjør ikke det?), men vi foretrekker også et rent kjøkken framfor et skittent. Resultatet blir ofte at vi begge venter litt for lenge, håper den andre tar initiativet, og til slutt står vi der med en vask full av skittent tøy som ingen vil ta i.

Det fine med spillteori er at den hjelper oss å forstå disse situasjonene på en systematisk måte. I stedet for bare å bli frustrert over at folk ikke oppfører seg «logisk», kan vi faktisk analysere hvorfor de gjør som de gjør. Ofte viser det seg at det som ser irrasjonelt ut faktisk er ganske rasjonelt når man tar hensyn til alle incentivene og begrensningene folk opererer under.

Det finnes flere typer «spill» i spillteori, men de viktigste for hverdagsbruk er kooperative spill (hvor folk kan forhandle og inngå bindende avtaler), ikke-kooperative spill (hvor alle tar beslutninger individuelt), og repeterte spill (hvor man møter samme situasjon igjen og igjen). Mest interessant synes jeg er de repeterte spillene, fordi det er der omdømme og tillit kommer inn i bildet – ting som er helt sentrale i hverdagen vår.

Spillteori på arbeidsplassen: forhandlinger og teamarbeid

På jobben er det faktisk ganske utrolig hvor ofte spillteori kommer til anvendelse, selv om ingen snakker om det på den måten. Jeg tenker på alle gangene jeg har sittet i møter hvor jeg visste at alle rundt bordet egentlig var enige om hva som burde gjøres, men ingen sa det høyt fordi de var redde for å virke dumme eller komme i konflikt med sjefen. Det er et klassisk eksempel på hva spillteoretikere kaller «preference falsification» – at folk later som de mener noe annet enn det de faktisk mener.

En av de mest praktiske anvendelsene av spillteori på jobb er i forhandlingssituasjoner. Sist jeg skulle forhandle om ny kontrakt med en klient, brukte jeg faktisk bevisst spillteoretiske prinsipper. I stedet for bare å gå inn med et krav om høyere timespris, tenkte jeg gjennom hva som var klientens beste alternativ hvis forhandlingen ikke lyktes (det spillteoretikere kaller BATNA – Best Alternative to a Negotiated Agreement). Jeg fant ut at de sannsynligvis ville få problemer med å finne noen andre på kort varsel som kunne levere samme kvalitet, så jeg hadde faktisk ganske sterk forhandlingsposisjon.

Men det interessante var ikke bare at jeg fikk bedre betaling (selv om det var greit, skal ikke lyve). Det var at når jeg forstod spillets struktur, klarte jeg også å finne løsninger som var bedre for begge parter. I stedet for bare å kreve mer penger, foreslo jeg en ny prismodell hvor jeg tok litt mindre per time, men fikk fast månedlig betaling for en viss mengde arbeid. Det ga meg mer forutsigbarhet, og det ga klienten trygghet for at jeg ville prioritere deres prosjekter.

Teamarbeid er også full av spillteori, selv om vi sjelden tenker på det sånn. Det klassiske problemet med «gratispassasjerer» – folk som lar andre gjøre jobben mens de selv slappe av – er et typisk spillteoretisk dilemma. Alle har incentiv til å jobbe mindre hvis de kan slippe unna med det, men hvis alle gjør det, blir resultatet dårlig for alle. Dette så jeg helt konkret da jeg jobbet på et prosjekt hvor fire av oss skulle skrive forskjellige deler av en stor rapport. Siden vi skulle bedømmes som team, hadde alle incentiv til å la de andre gjøre mest arbeid.

Løsningen vi fant var faktisk ganske spillteoretisk elegant: Vi innførte regelmessige checkpoints hvor alle måtte presentere sin del av arbeidet for de andre. Det gjorde det umulig å være gratispassasjer uten at det ble oppdaget, og samtidig skapte det et slags omdømme-element – ingen ville framstå som den late i gruppa. Resultatet var at alle jobbet hardere enn de sannsynligvis ville ha gjort ellers.

Møtekultur og beslutningsprosesser

En ting jeg har lagt merke til etter at jeg begynte å tenke spillteoretisk, er hvor ofte møter egentlig handler mer om posisjonering enn om å finne de beste løsningene. Folk bruker møter til å signalisere lojalitet til sjefen, til å posisjonere seg for framtidige promotering, eller til å unngå å ta på seg ansvar for upopulære beslutninger. Det høres kanskje kynisk ut (og det er det vel til en viss grad), men å forstå disse dynamikkene gjør deg faktisk til en bedre møtedeltaker.

For eksempel har jeg lært at det ofte lønner seg å ikke komme med de beste ideene først i et møte. Det høres rart ut, men poenget er at hvis du presenterer en løsning for tidlig, kan det hende at andre føler de må være imot bare for ikke å virke som de bare følger etter. Bedre å la diskusjonen utvikle seg litt først, så folk føler de har hatt mulighet til å bidra, før du kommer med det du tror er den beste løsningen.

Dette er forresten et av områdene hvor jeg synes anvendelse av spillteori virkelig kan gjøre forskjell i praksis. Når du forstår at folk ikke bare tar beslutninger basert på hva som er objektivt best, men også basert på hvordan de vil framstå overfor andre, kan du tilpasse kommunikasjonsstrategien din deretter.

Familieliv og spillteori: når kjærligheten møter strategi

Greit nok, det kan høres litt kaldt ut å snakke om spillteori i familiesammenheng, men jeg lover deg – det er faktisk super nyttig! Ikke på en manipulativ måte, men for å forstå hvorfor konflikter oppstår og hvordan man kan løse dem på en måte som fungerer for alle.

Ta for eksempel den klassiske diskusjonen om husarbeid. Hjemme hos oss pleide dette å være en evig kilde til irritasjon. Kona mi følte hun gjorde mer enn meg, jeg følte jeg gjorde mer enn henne, og begge følte vi at den andre ikke satte pris på innsatsen vår. Etter hvert skjønte jeg at dette er et typisk koordinasjonsproblem: Vi hadde begge incentiv til å bidra, men vi hadde ikke noe godt system for å koordinere hvem som skulle gjøre hva når.

Løsningen vår (som faktisk fungerte!) var å innføre det jeg i ettertid kan se var en spillteoretisk mekanisme: Vi laget en liste over alle oppgavene som måtte gjøres, og så tok vi hver vår uke på å være «hussjef». Den som var hussjef den uka hadde ansvaret for å delegere oppgaver og sørge for at ting ble gjort. Det eliminerte det evige problemet med «hvorfor sa du ikke at du trengte hjelp?» fordi ansvaret var klart fordelt.

Men det mest interessante var hvordan dette endret dynamikken mellom oss. Når du vet at du skal være hussjef neste uke, har du plutselig incentiv til å ikke være altfor kravstore når den andre er hussjef denne uka. Det skaper en type gjensidighet som er mye mer bærekraftig enn den gamle modellen hvor vi bare håpet at den andre ville være snill.

Ungene våre har også blitt eksperter på spillteori uten å vite det selv. Særlig den eldste, som har utviklet en imponerende evne til å spille oss ut mot hverandre. «Men mamma sa at jeg kunne…» er en klassisk strategi som utnytter det faktum at vi foreldre ikke alltid kommuniserer perfekt. Vi måtte faktisk innføre en regel om at alle viktige beslutninger må diskuteres med begge foreldrene – ikke fordi vi ikke stoler på barnet, men fordi vi forstod at incentivstrukturen ellers oppfordret til manipulation.

Konflikthåndtering med spillteoretisk perspektiv

En av de mest verdifulle innsiktene fra spillteori når det gjelder familiekonflikter, er forståelsen av at folk ofte handler basert på sine forventninger om hva andre kommer til å gjøre, ikke bare på hva som skjer akkurat nå. Dette så jeg tydelig sist vi hadde en stor diskusjon om ferieplanene. Alle argumentene gikk egentlig på det praktiske – hvor vi skulle dra, hvor mye det skulle koste og så videre – men det underliggende problemet var at alle var redde for at deres preferanser ikke ville bli tatt hensyn til i framtidige avgjørelser hvis de ga seg for lett denne gangen.

Når jeg forstod dette, endret jeg tilnærmingen min helt. I stedet for å bare fokusere på årets ferie, prøvde jeg å etablere et system for hvordan vi skulle ta slike beslutninger i framtida også. Vi ble enige om at alle skulle få «vetorett» på feriemål de absolutt ikke ville til, og at vi skulle rotere på hvem som fikk først-prioritet på ønsker. Det løste ikke bare årets konflikt, men eliminerte også grunnen til å være strategisk sta i framtidige diskusjoner.

Dette prinsippet har jeg faktisk brukt i mange andre sammenhenger også. Når folk er urimelig sta eller vanskelige, er det ofte fordi de er redde for å sette presedens for framtidige situasjoner. Hvis du kan adressere den underliggende bekymringen – ikke bare det umiddelbare problemet – kommer du ofte mye lenger.

Handelsstrategier: spillteori på markedet og i butikken

Å nei, her må jeg fortelle om gangen jeg skulle kjøpe bil og endte opp med å bli totalt utspilt av en selger som åpenbart hadde mye mer erfaring med forhandlingsspill enn meg! Dette var for noen år siden, og jeg trodde jeg var ganske lur når jeg hadde googlet meg fram til «fair pris» på bilen jeg ville ha. Men selgeren hadde tydeligvis lest samme artikler, og i tillegg visste han hvordan man bruker psykologiske tricks som at folk hater å «tape» en forhandling mer enn de liker å «vinne» den.

Han startet med å tilby meg en pris som var alt for høy, som forventet. Men så, i stedet for å forhandle om hovedprisen, begynte han å snakke om alle «ekstrakostnadene» som kunne komme på toppen. Forsikring, garanti, vinterdekk, serviceavtale… Plutselig føltes hovedprisen ganske rimelig i forhold til alle disse andre tingene! Og når han så «ga seg» på noen av ekstrakostnadene, følte jeg at jeg hadde vunnet noe, selv om jeg nok betalte mer totalt enn jeg burde.

Det var en lærerik opplevelse som fikk meg til å forstå hvor sofistikerte handelsstrategier faktisk er. Nå når jeg tenker på det spillteoretisk, ser jeg at han brukte det som kalles «anchoring» – han satte mitt referansepunkt ved å starte høyt. Han brukte også «loss aversion» – han fikk meg til å fokusere på hva jeg kunne tape (alle de fine ekstrafunksjonene) i stedet for hva jeg faktisk trengte.

Siden den gangen har jeg blitt mye flinkere til å kjenne igjen disse triksene, ikke bare når jeg handler, men også når jeg jobber med klienter. Folk tar ikke alltid rasjonelle beslutninger basert på objektiv informasjon – de tar beslutninger basert på hvordan informasjonen presenteres og hva de sammenligner med. Å forstå dette gjør deg til en bedre forhandler, men også til en mer bevisst forbruker.

Auksjoner og budgivning

Spillteori kommer kanskje aller tydeligst fram når man skal legge inn bud på noe, enten det er et hus, en bil på nett, eller bare en gjenstand på Finn. Jeg opplevde dette på kroppen da vi skulle kjøpe hus for første gang. Vi hadde regnet ut akkurat hvor mye vi kunne betale, og jeg trodde naivt at det bare handlet om å legge inn det høyeste budet vi hadde råd til.

Men så begynte vi å forstå at det handlet like mye om å lese de andre budgiverne som om å vurdere huset. Hvor ivrige var de? Hvor mye hadde de økt budene sine? Hadde de satt tydelige «psykologiske grenser» (som 3,5 millioner) som antydet at de kanskje ikke kunne gå mye høyere? Det var som å spille poker uten å se kortene til motstanderne – man måtte tolke signaler og oppførsel i stedet.

Det mest interessante var å oppdage hvordan vår egen strategi endret seg utover i prosessen. I begynnelsen la vi inn bud som var akkurat passe høye til å være konkurransedyktige. Men etter at vi hadde tapt flere objekter, begynte vi å bli mer aggressive – til dels fordi vi rett og slett var lei av å lete, men også fordi vi hadde lært at å «spare» på budene ofte betydde at man gikk glipp av huset uansett.

Dette er forresten et typisk eksempel på hvordan anvendelse av spillteori kan hjelpe deg å forstå hvorfor folk oppfører seg som de gjør i pressede situasjoner. Når alle vet at det er mange interesserte, oppstår det fort en dynamikk hvor folk byr mer enn de egentlig har tenkt, bare fordi de er redde for å angre hvis de taper.

Sosiale situasjoner og gruppedynamikk

Jeg tror noen av de mest fascinerende anvendelsene av spillteori skjer i helt vanlige sosiale situasjoner hvor folk prøver å finne ut av hva som er «normalt» eller akseptabelt å gjøre. Ta for eksempel det enkle spørsmålet om hvem som skal betale regningen når man er ut og spiser med venner. Det høres trivialt ut, men det er faktisk et ganske komplisert koordinasjonsspill!

Alle vil gjerne framstå som sjenerøse og ikke-smålige, men samtidig vil ingen bli tatt for å være naive eller la seg utnytte. Resultatet er ofte en merkelig dans hvor alle forsiktig antyder at de kan betale, men ingen er helt tydelige på hva de egentlig foretrekker. Jeg har vært i situasjoner hvor vi brukte lenger tid på å diskutere hvem som skulle betale enn på å spise middagen!

En strategi som ofte fungerer (og som er spillteoretisk smart) er å være den som tar initiativ til å foreslå en løsning. «Skal vi bare dele likt?» eller «Jeg tar regningen denne gangen, så kan dere ta den neste gang?» Det eliminerer den pinlige dansen og posisjonerer deg som problemløser i stedet for som noen som bare venter på å se hva andre gjør.

Men det som er enda mer interessant er hvordan gruppedynamikk endrer seg når gruppen blir større. Med tre-fire personer er det ganske lett å holde oversikt over hvem som har betalt sist og hvem som «skylder». Med åtte-ti personer blir det mye vanskeligere, og ofte ender det med at noen få personer alltid tar regningen mens andre alltid «glemmer» lommeboka si hjemme. Dette er et typisk eksempel på «diffusion of responsibility» – jo flere som er med, desto mindre føler hver person seg ansvarlig for å bidra.

Klær, stil og signaleffekter

Noe som virkelig åpnet øynene mine for hvor mye spillteori som egentlig foregår i hverdagen, var da jeg begynte å tenke på klær og stil som en form for kommunikasjon. Det høres kanskje overflatisk ut, men det er faktisk ganske sofistikert! Måten folk kler seg på sender signaler om hvem de er, hva de kan, og hva de vil at andre skal tenke om dem.

Jeg tenker på en gang jeg skulle på jobbintervju og sto i ti minutter foran garderoben og vurderte om jeg skulle ta på slips eller ikke. For mye formelt kunne signalisere at jeg ikke skjønte hvilken type arbeidsplats det var. For uformelt kunne signalisere at jeg ikke tok intervjuet seriøst. Til slutt tok jeg på skjorte uten slips, men hadde slips med i jakkelomma – en dum kompromissløsning som sannsynligvis signaliserte mer indre forvirring enn trygghet!

Men poenget er at slike valg ikke bare handler om personlig smak eller komfort. De handler om strategisk kommunikasjon i et komplekst sosialt spill hvor alle prøver å forstå og påvirke hva andre tenker om dem. Tenåringsjentene til venninnene mine er mestere i dette – de kan bruke timer på å analysere hva det betyr at noen hadde på seg et bestemt merke eller en bestemt farge, og hvordan de selv skal svare med sine egne antrekk-valg.

Det mest fascinerende er hvordan dette spillet endrer seg avhengig av kontekst. De samme klærne som signaliserer «profesjonell og pålitelig» på jobben kan signalisere «kjedelig og konform» på fest. Og det som signaliserer «kreativ og selvstendig» i noen miljøer kan signalisere «upålitelig og uansvarlig» i andre. Å navigere dette krever en ganske sofistikert forståelse av hva forskjellige grupper verdsetter og hvordan man posisjonerer seg i forhold til det.

Digitale plattformer og spillteori

Altså, hvis det er ett område hvor spillteori virkelig har eksplodert i betydning de siste årene, så er det jo alt som har med sosiale medier og digitale plattformer å gjøre! Jeg skrev nylig en artikkel om Instagram-algoritmer for en kunde, og det slo meg hvor utrolig spillteoretisk hele greia egentlig er. Alle prøver å «spille» algoritmen for å få mer synlighet, mens algoritmen samtidig prøver å forutsi hva folk vil engasjere seg med.

Resultatet blir noen ganger helt absurde situasjoner hvor folk begynner å oppføre seg merkelig bare for å få flere likes eller følgere. Jeg har sett folk legge ut bilder av mat de ikke engang liker bare fordi de vet at mat-bilder fungerer godt på Instagram. Eller skrive oppslag som er litt mer kontroversielle enn de egentlig mener, fordi kontroverser genererer mer engasjement.

Dette er egentlig et fantastisk eksempel på hvordan incentivstrukturer kan forme oppførsel på måter som ingen hadde planlagt. Facebook og Instagram designet ikke plattformene sine for å oppmuntre til falsk oppførsel, men det ble en utilsiktet konsekvens av måten algoritmene fungerer på. Folk tilpasser seg rett og slett systemet, akkurat som spillteori predikerer at de vil gjøre.

Jeg har selv merket hvordan jeg har begynt å tenke annerledes om hva jeg deler på sosiale medier etter at jeg forstod disse mekanismene bedre. I stedet for bare å dele ting spontant, tenker jeg gjennom hvordan det kan bli oppfattet og hvilke signaler det sender. Det er ikke nødvendigvis dårlig – litt mer bevissthet rundt digital kommunikasjon er nok sunt – men det illustrerer hvordan spillteoretisk tenkning kan påvirke selv de mest hverdagslige valgene våre.

Online handel og tillit

En av de mest interessante anvendelsene av spillteori i den digitale verden er hvordan tillit fungerer på plattformer som eBay, Finn, eller andre steder hvor folk handler med fremmede. Uten muligheten til å møtes ansikt til ansikt og vurdere om den andre parten virker pålitelig, må man stole på andre signaler – anmeldelser, ratinger, hvor lenge profilen har eksistert, og så videre.

Jeg solgte en gang en gammel gitar på Finn, og det var fascinerende å se hvor mye kjøperen fokuserte på små detaljer i annonsen min som skulle signalisere at jeg var en seriøs selger. Han spurte om jeg hadde kvittering (hadde jeg ikke), om gitaren hadde vært røykt på (neida), og til og med om hvorfor jeg solgte den (hadde ikke plass). Alle spørsmålene handlet egentlig om å vurdere om jeg var en som kunne stoles på.

På den andre siden måtte jeg jo også vurdere om han var en seriøs kjøper. Ville han faktisk møte opp? Ville han prøve å prute ned prisen på siste sekund? Hadde han faktisk penger til å betale? Vi endte begge opp med å investere ganske mye tid i å signalisere troverdighet til hverandre – han viste meg at han hadde penger på kontoen, jeg lot ham teste gitaren så lenge han ville.

Det som gjorde dette til en suksess var at vi begge forstod spillets struktur: Vi hadde begge incentiv til å få til en handel, men vi måtte også beskytte oss mot å bli lurt. Løsningen ble å gradvis bygge opp tillit gjennom små gjensidig forpliktende handlinger – først SMS-er, så telefon, så avtale om møtested, og så videre. Dette er forresten hvordan anvendelse av spillteori kan hjelpe oss å forstå hvordan tillitsbaserte transaksjoner fungerer i praksis.

Offentlige tjenester og samfunnsutfordringer

En av tingene som virkelig har slått meg etter at jeg begynte å tenke spillteoretisk, er hvor mange av samfunnsproblemene våre som egentlig handler om insentivstrukturer og koordinasjonsproblemer. Ta for eksempel hele diskusjonen om kollektivtrafikk. Alle er enige om at det hadde vært bra hvis flere tok buss og trikk i stedet for å kjøre bil – mindre trafikk, mindre forurensning, bedre bymiljø. Men likevel fortsetter folk å kjøre bil!

Årsaken er ikke at folk er egoistiske eller korttenkte (selv om det nok finnes noe av det også). Årsaken er at det er en klassisk kollektiv handling-problemstilling: Din individuelle beslutning om å ta bussen har neglisjerbar effekt på trafikkproblemet totalt sett, men den har ganske stor effekt på hvor komfortabel reisen din blir. Så lenge de fleste andre kjører bil, er det rasjonelt for deg å gjøre det samme.

Dette så jeg på kroppen da jeg bodde i Bergen og jobbet på Flesland. I teorien gikk det buss, men den tok dobbelt så lang tid som bil, gikk bare hver halvtime, og var ofte forsinket. Jeg prøvde virkelig å ta bussen av miljøhensyn, men etter å ha kommet for sent på jobb noen ganger ga jeg opp. Problemet var ikke at jeg ikke ville bidra – problemet var at systemet ikke var designet på en måte som gjorde det rasjonelt for folk å velge det miljøvennlige alternativet.

Det som derimot fungerte, var da byen innførte bompenger og samtidig forbedret busstilbudet betydelig. Da endret incentivstrukturen seg: Bil ble dyrere og mindre praktisk, samtidig som buss ble raskere og mer pålitelig. Plutselig ble det rasjonelt å velge bussen, og mange flere gjorde det. Det er et perfekt eksempel på hvordan spillteoretisk tenkning kan hjelpe politikere å designe bedre systemer.

Demokrati og valgatferd

Valg er kanskje det ultimate eksempelet på spillteori i praksis, selv om det sjelden diskuteres på den måten. Hver enkelt stemme har neglisjerbar betydning for utfallet (sannsynligheten for at akkurat din stemme avgjør valget er astronomisk liten), men likevel stemmer millioner av mennesker. Hvorfor?

Etter å ha skrevet om politikk i noen år, tror jeg svaret er at folk ikke bare stemmer for å påvirke utfallet direkte. De stemmer også for å uttrykke identitet, for å føle at de har gjort sin borgerplikт, og fordi de vet at hvis alle tenkte som dem, ville systemet bryte sammen. Det er en slags kategorisk imperativ – de stemmer fordi de vil at alle skal stemme.

Men det som er interessant er hvordan strategisk stemmegivning fungerer når det er flere partier og koalisjoner involvert. Jeg husker valget i 2021 hvor jeg satt og regnet på hvor jeg burde sette krysset mitt for å få den regjeringskoalisjonen jeg foretrakk. Skulle jeg stemme på det partiet som var nærmest mine meninger, eller på det partiet som hadde størst sjanse til å komme over sperregrensen? Det ble til slutt en ganske kompleks kalkulasjon hvor jeg måtte ta hensyn til meningsmålinger, sperregrenser, og sannsynligheten for ulike koalisjoner.

Dette illustrerer hvordan spillteori kan hjelpe oss å forstå hvorfor det politiske systemet vårt fungerer som det gjør. Når folk ikke bare stemmer på det de vil ha, men også basert på hva de tror andre kommer til å stemme, oppstår det komplekse dynamikker som kan gi utfall ingen egentlig ønsket.

Miljøutfordringer og kollektive handlingsproblemer

Altså, klimaendringene er kanskje det største spillteoretiske problemet vi står overfor som menneskehet, og det frustrerer meg hvor lite denne dimensjonen diskuteres i offentligheten. Alle diskusjonene fokuserer på teknologi, økonomi og moral, men kjerneproblemet er egentlig et massivt koordinasjonsproblem: Alle land (og alle individer) har incentiv til å la andre ta kostnadene med klimatiltak, mens de selv fortsetter som før.

Jeg så dette på kroppen da vi skulle installere solceller hjemme. Rent økonomisk var det fortsatt litt usikkert om det ville lønne seg, men vi tenkte at vi burde gjøre vår del for miljøet. Men så kom den irriterende tanken: «Hva om vi er de eneste i nabolaget som gjør dette? Da har vi tatt kostnaden uten at det har noen reell effekt på det store problemet.» Det er det spillteoretikere kaller «sucker’s payoff» – du får den verste utfallet fordi du gjør det riktige mens alle andre fortsetter som før.

Vi installerte solcellene likevel (de ser forresten ganske kule ut), men jeg forstod plutselig hvorfor så mange blir paralyserte av klimaspørsmål. Det er ikke fordi folk ikke bryr seg – det er fordi de står overfor et klassisk koordinasjonsproblem uten noen klar løsning på hvordan man får alle til å bidra samtidig.

Det som derimot fungerer, er når man klarer å endre incentivstrukturen. Elbilpolitikken i Norge er et fantastisk eksempel: I stedet for bare å appellere til folks miljøsamvittighet, gjorde de elbiler billigere og mer praktiske enn bensinbiler. Plutselig ble det rasjonelt å velge det miljøvennlige alternativet, og folk gjorde det i massevis.

Resirkulering og miljøvaner

Resirkulering er et annet område hvor jeg har sett spillteori i aksjon på en helt konkret måte. I blokka hvor vi bor er det felles søppelrom med forskjellige beholdere for papir, plast, matavfall og restavfall. I teorien er systemet kjempebra – alle kan sortere søppelet sitt og bidra til miljøet. I praksis… tja, det har vært mer varierende suksess.

Problemet er at når noen ikke sorterer skikkelig, blir det fort rotete og uappetittelig for alle andre. Og når det først er blitt rotete, blir terskelen for å sortere selv mye høyere – hvorfor skal jeg bruke tid på å sortere når det tydeligvis ikke fungerer uansett? Det oppstår fort en negativ spiral hvor systemet bryter sammen fordi folk mister troen på at andre bidrar.

Løsningen som sameiet vårt fant var faktisk ganske spillteoretisk elegant: De installerte kameraer (ikke for å overvåke folk, men for å signalisere at oppførselen var observerbar) og innførte månedlige dugnader hvor alle som deltok fikk redusert husleie. Det endret incentivstrukturen fra «håper andre gjør jobben» til «lønner seg å bidra selv», og systemet begynte å fungere mye bedre.

Det som fascinerer meg med dette eksempelet er hvor viktig signaling er. Folk oppfører seg annerledes når de vet at oppførselen deres er synlig for andre, selv om det ikke er noen direkte konsekvenser. Og når folk ser at andre bidrar, blir de mer motiverte til å bidra selv. Dette er hvordan anvendelse av spillteori kan hjelpe oss å designe systemer som faktisk fungerer i praksis.

Praktiske verktøy for spillteoretisk tenkning

Etter alle disse eksemplene tenker du kanskje: «Okei, dette var interessant, men hvordan kan jeg faktisk bruke spillteori i min egen hverdag?» Det er et godt spørsmål, og heldigvis trenger du ikke ta en mastergrad i matematikk for å dra nytte av spillteoretisk tenkning. Det handler mer om å utvikle noen mentale verktøy som hjelper deg å analysere situasjoner på en strukturert måte.

Det første verktøyet er det jeg liker å kalle «incentiv-mapping»: Når du står overfor en situasjon hvor andre mennesker er involvert, bruk litt tid på å tenke gjennom hva de forskjellige partene egentlig ønsker å oppnå. Ikke bare det de sier de vil ha, men hva de faktisk har incentiv til å gjøre basert på situasjonen de er i. Dette har hjulpet meg enormt i alt fra jobbsammenheng til familiekonflikter.

For eksempel sist jeg skulle forhandle med håndverkeren som skulle male huset vårt. I stedet for bare å fokusere på prisen, tenkte jeg gjennom hva hans incentiver egentlig var: Han ville ha jobben ferdig raskt så han kunne gå videre til neste kunde, men han ville også levere god kvalitet fordi omdømmet hans var viktig for å få fremtidige kunder. Han var sannsynligvis mindre opptatt av å spare noen hundrelapper enn av å unngå forsinkelser og reklamasjoner.

Basert på denne analysen tilpasset jeg forhandlingsstrategien min. I stedet for å bare presse på pris, fokuserte jeg på å gjøre det enkelt for ham å gjøre en god jobb – jeg ryddet vekk møbler på forhånd, sørget for at han hadde godt med plass til utstyr, og var fleksibel på timing så lenge kvaliteten ble bra. Resultatet var at han var mer motivert for å gjøre en god jobb, og jeg fikk faktisk bedre kvalitet til en lavere pris enn jeg hadde planlagt.

Spørsmålsverktøy for bedre beslutninger

Jeg har også utviklet en mental sjekkliste med spørsmål som jeg bruker når jeg står overfor komplekse situasjoner hvor andre mennesker er involvert. Den første kategorien handler om å forstå spillets struktur:

Hvem er de andre «spillerne» i denne situasjonen?
Hva vil hver av dem egentlig oppnå? (ikke bare det de sier)
Hvilke alternativer har de hvis vi ikke blir enige?
Hvor mye informasjon har de om mine preferanser og situasjon?
Er dette en engangsinteraksjon eller noe vi kommer til å gjenta?

Den andre kategorien handler om timing og strategi:

Hvem har fordel av å handle først vs. vente og se?
Finnes det muligheter for å samarbeide om win-win-løsninger?
Hvordan kan jeg signalisere mine intensjoner på en troverdig måte?
Hvilke forpliktelser kan jeg ta på meg som styrker min posisjon?
Hva skjer hvis alle tenker som meg?

Det siste spørsmålet er faktisk super viktig og noe mange glemmer. Ofte kommer vi fram til strategier som fungerer bra hvis vi er den eneste som bruker dem, men som blir katastrofale hvis alle gjør det samme. For eksempel kan det være smart å komme litt for sent på møter for å unngå pinlig småprat, men hvis alle kommer for sent, fungerer ikke møtesystemet.

Situasjonstype	Nøkkelspørsmål	Vanlig felle å unngå
Forhandlinger	Hva er motpartens beste alternativ?	Fokusere bare på eget utfall
Familiekonflikter	Hvilke presedens skaper vi for framtida?	Kun løse dagens problem
Teamarbeid	Hvordan unngå gratispassasjerer?	Anta at alle vil bidra like mye
Kjøp/salg	Hvilke signaler sender jeg om min situasjon?	Avsløre hvor desperat man er

Vanlige feilsteg og hvordan unngå dem

Etter å ha tenkt spillteoretisk i noen år nå, har jeg også lagt merke til noen klassiske feilsteg som folk (inkludert meg selv) ofte gjør når de prøver å bruke disse prinsippene i praksis. Den første og kanskje største fellen er det jeg kaller «over-strategisk tenkning» – at man blir så opptatt av å optimalisere sine egne utfall at man glemmer å ta hensyn til hvordan andre kommer til å reagere.

Jeg så dette hos meg selv da jeg begynte å bli interessert i spillteori. Jeg begynte å analysere alle sosiale situasjoner som om de var sjakkmatcher, hvor jeg prøvde å tenke tre trekk fram og forutse hva alle andre kom til å gjøre. Resultatet var at jeg ble mindre spontan og mindre autentisk i sosiale sammenhenger. Folk begynte å merke at jeg «spilte spill» i stedet for bare å være meg selv, og det ødela egentlig målet med hele øvelsen.

Lærdommen er at spillteori er et verktøy for å forstå situasjoner, ikke nødvendigvis for å manipulere dem. De beste anvendelsene er ofte når du bruker spillteoretisk innsikt til å finne løsninger som fungerer bra for alle involverte, ikke til å få overtaket på bekostning av andre.

En annen vanlig feil er det jeg kaller «statisk tenkning» – at man analyserer en situasjon som om den var fastlåst, i stedet for å tenke på hvordan man kan endre spillets struktur. Dette så jeg tydelig da vi hadde problemer med støy fra naboene våre. I stedet for bare å tenke på hvordan jeg kunne få dem til å skru ned musikken, begynte jeg å tenke på hvordan vi kunne endre situasjonen så det ble i begge parters interesse å finne en løsning.

Resultatet var at jeg foreslo å dele kostnadene for å installere bedre lydisolering mellom leilighetene. Det løste problemet mer permanent enn bare å klage, og det skapte faktisk et bedre forhold til naboene fordi vi jobbet sammen om en løsning i stedet for å være motstandere.

Etiske betraktninger

En ting jeg føler jeg må ta opp, er de etiske sidene ved å bruke spillteori i hverdagen. Det kan være fristende å tenke på det som et verktøy for å «vinne» over andre, men jeg tror det er både galt og kontraproduktivt på lang sikt. De beste anvendelsene av spillteori er når du bruker det til å forstå hvorfor konflikter oppstår og hvordan man kan løse dem på måter som fungerer for alle.

For eksempel, når jeg forstår at noen oppfører seg «irrasjonelt» eller «sta» fordi de er bekymret for å sette presedens for framtidige situasjoner, kan jeg adressere den underliggende bekymringen i stedet for bare å bli frustrert. Det er ikke manipulasjon – det er bare bedre kommunikasjon basert på dypere forståelse.

Samtidig må jeg innrømme at det finnes gråsoner her. Når selgeren brukte spillteoretiske prinsipper for å få meg til å betale mer for bilen, var det egentlig uetisk? Han løy ikke til meg – han bare presenterte informasjon på en måte som påvirket hvordan jeg tenkte om valget. Er det forskjell på det og å bruke samme prinsipper for å få familiemedlemmer til å bidra mer med husarbeid?

Mitt svar er at det handler om intensjoner og langsiktige konsekvenser. Hvis målet er å finne løsninger som fungerer bedre for alle involverte, synes jeg anvendelse av spillteori er helt legitimt og faktisk verdifullt. Hvis målet er bare å lure andre til å gjøre det du vil på deres bekostning, er det noe helt annet.

FAQ: Ofte stilte spørsmål om anvendelse av spillteori

Krever anvendelse av spillteori avanserte matematiske kunnskaper?

Nei, absolutt ikke! Det er faktisk en av de vanligste misforståelsene om spillteori. Ja, på universitets- og forskernevå brukes det mye kompleks matematikk for å bevise teoremer og analysere sofistikerte modeller. Men de grunnleggende prinsippene – som å forstå incentiver, tenke gjennom andres perspektiver, og erkjenne at utfallet av dine valg avhenger av hva andre gjør – krever ingen spesiell matematisk bakgrunn. Jeg bruker spillteori hver dag i jobben min som tekstforfatter, og det eneste «matematiske» jeg gjør er å tenke gjennom «hvis jeg gjør X, og motparten gjør Y, hva blir resultatet?» Det er mer som sjakktenkning enn ligningsløsning.

Kan spillteori hjelpe meg å bli bedre til å forhandle?

Definitivt! Forhandling er kanskje det området hvor spillteori kommer mest direkte til anvendelse i hverdagen. Nøkkelen er å forstå at forhandling ikke bare handler om å være tøff eller overbevisende – det handler om å forstå hva motparten egentlig vil ha, hva deres alternativer er, og hvordan du kan strukturere avtalen så begge parter får det de trenger. Jeg har selv blitt mye bedre til å forhandle etter at jeg begynte å tenke spillteoretisk. I stedet for bare å fokusere på pris, begynner jeg alltid med å prøve å forstå hva som egentlig er viktig for motparten. Ofte finner vi da løsninger som er bedre for begge enn det vi opprinnelig hadde tenkt.

Hvordan kan jeg bruke spillteori til å løse konflikter i familien?

Familiekonflikter er ofte spillteoretiske situasjoner uten at vi tenker på det sånn. Den viktigste innsikten er å forstå at folk ikke bare reagerer på det som skjer akkurat nå, men også på hva de tror det signaliserer for framtidige situasjoner. Hvis barnet ditt er urimelig sta om noe som virker ubetydelig, kan det være fordi de er redde for at hvis de gir seg nå, vil de alltid måtte gi seg i lignende situasjoner senere. Løsningen er ofte å separere den konkrete beslutningen fra det generelle prinsippet. Du kan gi dem det de vil ha denne gangen, men samtidig etablere klare regler for hvordan slike beslutninger skal tas i framtida. Det eliminerer behovet for å være strategisk sta.

Er det etisk forsvarlig å «manipulere» andre ved hjelp av spillteori?

Dette er et viktig spørsmål som jeg har tenkt mye på. Mitt synspunkt er at det avhenger helt av intensjonene dine og konsekvensene for alle involverte. Hvis du bruker spillteoretisk innsikt for å finne løsninger som fungerer bedre for alle parter – for eksempel å strukturere en arbeidsavtale så både du og sjefen får det dere vil ha – så synes jeg det er fullstendig etisk forsvarlig. Det er ikke manipulasjon, det er bare smartere problemløsning. Problemet oppstår når målet er å lure andre til å gjøre noe som er dårlig for dem, bare for at du skal få det du vil. Men da er problemet egentlig ikke spillteorien – det er de egoistiske intensjonene.

Hvordan kan spillteori hjelpe meg å forstå politikk bedre?

Politikk er full av spillteori, og når du først begynner å se det, blir mye av det som virker irrasjonelt eller frustrerende plutselig mye mer forståelig. Politikere tar ikke alltid beslutninger basert på hva som objektivt sett er best for landet – de tar beslutninger basert på hva som er best for dem gitt de incentivene de opererer under. Det kan være å bli gjenvalgt, å beholde støtte fra partiet sitt, å unngå negative media-oppslag, eller å posisjonere seg for framtidige muligheter. Når du forstår disse incentivene, kan du bedre forutsi hvordan politikere kommer til å oppføre seg, og du kan også bedre vurdere hvilke systemendringer som faktisk kan forbedre hvordan politikk fungerer.

Kan spillteori hjelpe meg med å ta bedre økonomiske beslutninger?

Ja, særlig når det gjelder beslutninger som involverer andre mennesker eller markeder. For eksempel, når du skal selge noe på finn.no eller kjøpe noe på auksjon, er det nyttig å tenke spillteoretisk: Hva tror andre budgivere kommer til å gjøre? Hvor ivrige er de? Har de satt seg psykologiske grenser? Når du forstår at prisen ikke bare reflekterer objektiv verdi, men også strategisk oppførsel fra alle involverte, kan du ta smartere beslutninger. Det samme gjelder investeringer – aksjemarkedet er ikke bare et system for å prise selskaper, det er også et komplisert spill hvor alle prøver å forutse hva alle andre kommer til å gjøre.

Hvordan kan jeg lære mer om spillteori uten å studere økonomi eller matematikk?

Det finnes mange gode populærvitenskapelige bøker om spillteori som ikke krever noen spesiell fagbakgrunn. «The Art of Strategy» av Dixit og Nalebuff er en klassiker som fokuserer på praktiske anvendelser. Podkaster som «Radiolab» har også hatt flere episoder om spillteori som er både underholdende og lærerike. Men ærlig talt tror jeg den beste måten å lære spillteori på er bare å begynne å legge merke til det i hverdagen din. Neste gang du står i en forhandlingssituasjon, eller observerer en konflikt mellom andre mennesker, eller lurer på hvorfor folk oppfører seg som de gjør – bruk litt tid på å tenke spillteoretisk: Hva vil alle partene egentlig oppnå? Hvilke incentiver opererer de under? Hvordan påvirker deres forventninger om hva andre kommer til å gjøre deres egne beslutninger? Det er sånn du utvikler spillteoretisk intuisjon.

Er spillteori relevant for små, hverdagslige beslutninger eller bare for store, viktige situasjoner?

Spillteori er faktisk ofte mest interessant og nyttig i små, hverdagslige situasjoner! Store beslutninger tar vi som regel mye tid på og analyserer grundig uansett. Men de små valgene – som hvem som skal betale regningen på restaurant, hvordan man organiserer husarbeid, eller hvordan man navigerer sosiale situasjoner – her tar vi ofte beslutninger automatisk uten å tenke gjennom konsekvensene. Det er akkurat i slike situasjoner at litt spillteoretisk bevissthet kan gjøre stor forskjell. Du blir bedre til å unngå unødvendige konflikter, bedre til å finne løsninger som fungerer for alle, og du forstår bedre hvorfor andre oppfører seg som de gjør. Pluss at det er gøy å oppdage spillteoretiske mønstre i hverdagen – det er som å lære et nytt språk for å forstå menneskelig oppførsel.

Konklusjon: spillteori som livsverktøy

Etter å ha skrevet denne lange artikkelen og tenkt gjennom alle disse eksemplene, har jeg faktisk blitt enda mer overbevist om hvor nyttig spillteoretisk tenkning kan være i hverdagen. Ikke som et verktøy for å manipulere eller utnytte andre, men som en måte å forstå hvorfor situasjoner oppstår som de gjør, og hvordan man kan finne bedre løsninger for alle involverte.

Det som fascinerer meg mest er hvor universelle disse prinsippene er. Enten du prøver å få tenåringsbarn til å rydde rommet sitt, forhandler om kontrakter på jobben, eller bare prøver å finne ut hvor du skal spise middag med vennene dine – de samme grunnleggende dynamikkene gjelder. Folk tar ikke bare beslutninger basert på hva de vil ha i øyeblikket; de tar beslutninger basert på hva de tror andre kommer til å gjøre, hva de tror det signaliserer for framtidige situasjoner, og hvordan de vil framstå overfor andre.

Når du først forstår dette, åpner det helt nye muligheter for å løse problemer kreativt. I stedet for bare å bli frustrert over at folk ikke oppfører seg «logisk», kan du begynne å tenke gjennom hvordan situasjonen kan struktureres annerledes så det blir i alles interesse å oppføre seg på den måten du ønsker. Det er ikke manipulasjon – det er bare smartere problemløsning.

Samtidig har jeg lært at det er viktig å ikke gå for langt i retning av strategisk tenkning. Folk merker hvis du hele tiden «spiller spill» i stedet for å være autentisk, og det ødelegger ofte målet med hele øvelsen. De beste anvendelsene av spillteori er når det hjelper deg å være mer empatisk og forståelsesfull overfor andre, ikke når det gjør deg mer kynisk eller kalkulerende.

Avslutningsvis vil jeg si at spillteori har gjort meg til en bedre problemløser, en bedre forhandler, og faktisk også et bedre menneske – fordi det har hjulpet meg å forstå at folk som oppfører seg «irrasjonelt» eller «vanskelig» ofte gjør det av gode grunner som bare ikke er åpenbare på overflaten. Når du forstår de underliggende incentivene og bekymringene, blir det mye lettere å finne løsninger som fungerer for alle.

Så mitt råd er: Begynn å legge merke til spillteori i din egen hverdag. Du kommer til å bli overrasket over hvor ofte det dukker opp, og hvor mye det kan hjelpe deg å navigere komplekse sosiale situasjoner på en måte som er både smart og empatisk. Det er ikke raketvitenskap – det er bare en mer systematisk måte å tenke på noe vi alle gjør hele tiden uansett.